Koronarestriksjoner gjorde at programmet måtte endres fra et stort, åpent arrangement til et mindre arrangement med et utvalg inviterte gjester.

Tilretteleggingen er gjort i regi av riksantikvarens bevaringsprogram for utvalgte kulturminner – BARK, og er et samarbeid mellom Troms og Finnmark fylkeskommune, Sametinget og vertskommunen Storfjord.

Riksantikvaren har gitt økonomisk støtte til tiltaket. I tillegg til skilting av markedsplassen er det satt opp skilt ved den kvenske gården Hotti og på den nye rasteplassen ved Nordnestunnellen, her kan man lese om sagnfiguren Jettankallen, en steinblokk i Nordnesfjellet.

Etter taler, historiefortellinger, kulturelle innslag og bevertning var det omvisning av arkeologene Gøril Nilsen og Johan Eilertsen Arntzen på de arkeologiske utgravingen som nå foretas på markedsplassen. Utgravingene foregår på tredje året og utføres som feltkurs for arkeologistudenter på Universitetet i Tromsø.

Etter det offisielle programmet fikk Riksantikvar Hanna Geiran anledning til å besøke Hotti-gården i Skibotn med omvisnng av leder i Skibotn Kven og Finneforening, Leif-Bjørnar Seppola. Hottigården skal fredes som nasjonalt viktig kvensk kulturminne.

Les fylkesordførerens talen under

Takk for et godt samarbeid med Sametinget og Storfjord kommune. Jeg vil også takke Riksantikvaren som har bidratt med finansiering av dette prosjektet.

Sametinget og fylkeskommunen har et tett og godt samarbeid innenfor kulturmiljøarbeidet og det er flott at vi sammen kan foreta åpningen av tilretteleggingsprosjektet her i Storfjord. 

Markedsplassen i Skibotn er Nord-Norges eldste - og fungerte gjennom flere hundre år som møtepunkt mellom folk og kulturer.

Et av stedene som er skiltet i dette prosjektet er Hottigården hvor vi forteller om den kvenske historien. På Hottigården gjør Skibotn kven- og finneforening en stor innsats med å formidle og revitalisere kvensk kultur og språk.   

Begrepet kven brukes i dag om folk som på 17- og 1800-tallet kom flyttende, hovedsakelig fra Tornedalen til Nord-Norge. Bakgrunnen for flyttingen var uår og dårlige kår der de kom fra. Kvenene bosatte seg i de fiskerike fjordene og elvedalene i Norge. De hadde med seg sin bondekultur og bistod til nyvinning i landbruket. Kvenene hadde med seg kunnskap om lafteteknikker, tjærebrenning, smiing, badstutradisjoner og nye metoder for laksefiske.

Fornorskingspolitikken fra slutten av 1800- og langt innpå 1900-tallet var et ledd i den norske nasjonsbyggingen. Kvener og samer skulle assimileres inn i det norske samfunnet og det ble forbudt å snakke samisk og kvensk på skolen. Dette medførte at både språk og kultur i stor grad ble borte.

I dag er kvenene en av fem nasjonale minoriteter i Norge. Kvensk ble anerkjent som nasjonalt minoritetsspråk i 2005.  Flere unge får nå undervisning i kvensk og den oppvoksende slekt får innblikk i sine forfedres levesett.

For mange er denne historien lite kjent og lite vist fram og jeg synes det er særlig stas at vi gjennom dette prosjektet har fortalt deler av den kvenske historien.

Jeg har tenkt litt på hvordan det var her på markedsplassen. Her møttes samer, kvener og nordmenn til handel. Her møttes gamle kjente, det var et yrende folkeliv, her ble man kjent med nye mennesker, Læstadius lære ble forkynnet, det ble danset, spist og drukket. 

Jeg vil avslutte med å lese et dikt av Nils-Aslak Valkeapää, hentet fra verket solen, min far:

Var det nå nylig

Jeg følte armer som omfavnet, den varme favnen, jeg óg

Solen, i mine øyne

Nei, i mitt hode, i mitt sinn

Solen

Ditt hår, strålene gullblomster, svanene

Blåstrupene

Joiker i mine ører

Og i brystet, den joikende

Sjøen flør, faller

Fylles opp, minker