Fylkesrådsleders tale til fylkestinget

Klikk for stort bildeFylkesrådsleders tale til fylkestinget i mars 2021 ved fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo TFFK/Knut Are Mortensen  Den årlige fylkesrådsleders tale til fylkestinget ble i dag presentert digitalt av Bjørn Inge Mo (Ap), hvor han gikk gjennom det siste året for fylkesrådet i Troms og Finnmark fylkeskommune.

Kjære fylkesordfører, kjære fylkesting!

Ráhkis fylkkasátnejođiheaddji, ráhkis fylkkadiggi!

Vi lever i verdens mest spennende region. En arktisk region hvor folk opplever å ha meningsfylte hverdager i livskraftige samfunn. Spennende og nyskapende jobber som bidrar til utvikling og bosetning. Våre naturressurser skal bidra til å utvikle lokalsamfunn. Det skal være attraktiv å bli, komme og bo i nord.

I dag er det 369 dager siden fylkestinget har vært fysisk samlet, et år og 4 dager siden samfunnet stengte ned. Det er ikke slik det skulle bli. Året som har gått har vist oss hvor avhengig vi er av hverandre i våre samfunn. Det viser at vi er sårbare. Pandemien har vært og er svært inngripende i folks hverdag. Dette er krevende for oss alle.

Livet kan by på hendelser og opplevelser som gjør oss utrygg. Hendelser av negativ karakter kan prege oss, gjøre oss triste, sinte, lukkede, ja begrense selve muligheten vi har til å leve våre liv som vi ønsker.

Mange store og små møter hver dag hatske blikk og dårlig tale. Hat kan føre til handling, og det må vi ta på alvor og motvirke i alle deler av samfunnet.

Vi har folkevalgte i denne sal som har vært utsatt for terror, og som lever med både synlige og usynlige arr.

Selv om man kanskje ikke ser det, lever mange mennesker i vårt samfunn med synlige eller usynlige sår, med traumer og i utenforskap.

Det er bare et svar på dette og det er at folk og samfunn må ta vare på hverandre.

Vi står i dag midt i en pandemi som gir en utrygg fremtid, som vi enda ikke kjenner de endelige konturene av.

Fylkesordfører, jeg vil takke fylkestinget for et meget godt og konstruktivt samarbeid gjennom et krevende år. Et år hvor maktesløsheten konkurrerer med troen og viljen for løsninger. Jeg skal være ærlig: å styre gjennom en pandemi er noe man må erfare, det er ikke lært. Det er på sin plass å rette en stor takk til alle våre ansatte som har gjort en formidabel innsats gjennom det siste året. Jeg synes de fortjener en digital applaus.

Smittetrykket varierer i vår region, men alle kommuner, små som store, har strenge tiltak og rutiner. Storfamilien har blitt utfordret på antall begrensninger. Avstanden har føltes lengre. Savnet etter normalitet sliter på både unge og voksne. Koronaen har ført til en dyster statistikk over antall arbeidsledige. Vi har innbyggere som har vært permittert i over 365 dager. Flere tusen er fortsatt helt eller delvis arbeidsledige. Folk som ser at livsverket forvitrer.

Fylkesordfører, 57 fylkestingsrepresentanter er laget folket i Troms og Finnmark har tatt ut for å spille vår region god. Den hverdagen vi lever i preger politikkutformingen. Det går naturligvis politiske skillelinjer i den digitale fylkestingssalen. Og slik skal det være i et demokrati. Likevel, slik jeg har lært fylkestinget å kjenne, har dere alle et brennende hjerter for et sterkt nord.  Et stort flertall i Troms og Finnmark fylkesting er enige om at tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark var uverdig og at Troms og Finnmark skal bli to fylker igjen. Derfor har også fylkesrådet sendt en søknad om oppdeling til regjeringen.

Posisjonen har vært tydelig og ærlig ovenfor befolkningen i Troms og Finnmark, vi ønsker å gjøre opp uretten som er påført folk i nord. Tillitsbåndet mellom folk og stat er svekket. Vi kan ikke lukke øynene for følelser og identitet i nord. Staten har påført oss dype sår. Det eneste riktige å gjøre, er å dele opp Troms og Finnmark og fortsette samarbeidet som gode venner. Om Stortinget til høsten gir oss lov, skal vi sørge for en forsvarlig oppdeling. Å få til et ansvarlig løp ligger også på nasjonale hender. Det er mandatet vi har fått.

Hjertene våre banker for nord, tiltak må til uavhengig av organisasjonsform. Og sammen må vi holde hjulene i gang. Regionen må utvikles i takt med nye utfordringer.  Som fylkesrådsleder har jeg selvsagt rettet blikket mot våre 39 kommuner. Og mellom strenge smitteverntiltak har det vært rom for noen fysiske besøk. Men flest av de digitale. Som samfunnsutvikler mener jeg det er viktig å komme seg ut for å møte folk, næringsliv og kommuner som bygger samfunn. Søke innsikt og innspill om bo- og blilyst. Lytte til bygdelags innspill og finne de beste helhetlige løsningene med de midlene som er til rådighet.

Bak de optimistiske og inspirerende besøkene må vi snakke om baksiden av medaljen. Vår region er blitt over 2000 færre innbyggere i løpet av de to siste året ifølge Statistisk sentralbyrås statistikk (SSB)[1]. Det tilsvarer antall innbyggere i Kvænangen og Berlevåg. Høringen om «Det handler om Norge» er til behandling i fylkestinget. Jeg vil omdøpe;  «Det handler om Troms og Finnmark». Det må handles før det er for seint.  Sanden i timeglasset renner ut, regionen lekker og lokker ikke mange nok til seg. Til deg som har hjerte som banker for nord – vi må samles om tiltak uavhengig av organisasjonsform og partifarge.

I desember hadde jeg et webinar «davvi, fremtid i nord» hvor unge stemmer fra regionen ble hørt.  En av de unge sa det så godt: En god barndom tar deg langt. Jeg vil påstå at vår region har alt som skal til. Victor Normann advarer mot et Nord Norge «et gamlehjem i naturskjønne omgivelser[2]». Bekymringen er ikke ny. I vår besøkte jeg Vardø. Et samfunn som har endret seg en del siden jeg var der på 90-tallet .

Aftenposten skrev allerede dette om Vardø i 2014[3]:  «Byen er bitte liten. Rådhuset, kirken og en liten hovedgate med noen butikker og to kafeer utgjør sentrum. I overkant av 2.000 mennesker bor i Vardø. Som mange andre steder i Nord-Norge har fraflytting vært et problem, og byen forgubbes – med flere på gamlehjemmet enn i skolen. Tomme fabrikkhaller minner om tiden da Vardø var en viktig fiskerihavn».

Fylkesordfører, dette kunne vært beskrivelsen av utviklingen av flere av våre kystsamfunn. Den litt dystre beskrivelsen, var i en positiv sak om fotballproffen Stefan Johansen som fortalte om veien til Europa. Byen med Norges tøffeste klima har fostret dagens nylig avgåtte landslagskaptein i fotball. I forrige uke kom den positive meldingen om at det igjen startes opp filetproduksjon i Vardø.

Vi har mange unge stemmer å være stolt av i nord. Poenget med å trekke frem noen, er å vise hva våre lokalsamfunn er i stand til å fostre. Gjennom et godt kultur-, idrett- og organisasjonsliv legges det til rette for gode oppvekstvillkår. Tar vi veien østover, kommer vi til nabokommunene Nesseby og Tana. Hjemkommunene til Agnete Saba og Ella Marie Hætta. To artister som både er god alene og i fellesskap med andre. To unge kvinner som har brakt samisk språk og kultur inn i det offentlig rom med den største selvfølge. Tromsø har Dagny som har hiter i verdensklasse, Kvæfjord har Inge Bremnes og Hasvik har Bilal som sang seg inn i Norges hjerter med «nordnorsk julesalme». Sørreisa har en nyslått verdensmester og sølvmedaljevinner i langrenn, Eirik Valnes. Våre livskraftige lokalsamfunn har levert og eksportert unge vi er stolte av. Og de er flink å fortelle hvor de kommer ifra.

Til tross for lekkasje ut og for lite tilflytning inn, så preges regionen vår av optimisme og fremtidstro. Vår region er rik på naturressurser som er fellesskapets eiendom. Det er viktig at utnyttelse av fornybare eller ikke fornybare ressurser, skal gi vesentlige og varige ringvirkninger for regionen. For å eksemplifisere våre utfordringer og muligheter, vil jeg trekke frem noen historier fra mine besøk i våre kommuner.

Berlevåg er en av våre minste kommuner, men med mulighet til å få til et av de største industrieventyrene i vår region. På grunn av for liten overføringskabel til/fra øst, måtte man finne en måte og bruke restenergien fra vindkraften. Utviklingen av grønn hydrogen ble løsningen. Som igjen vil være en viktig brikke i det grønne skiftet, og skape nye spennende arbeidsplasser i Øst- Finnmark. Hydrogenet er en energikilde som kan erstatte fossile brennstoffer, og er pekt på som en løsning for å gjøre bl.a Svalbard fossilfri. Å lykkes med å skape nye grønne industriarbeidsplasser i vår region er viktig. Fylkeskommunen bidrar gjennom hydrogensone Arktis og et aktiv samarbeid med Berlevåg kommune for å støtte opp om den industrielle hydrogensatsingen.

Tana har markert seg som en samisk foregangskommune med å se sammenhengen mellom språk og kultur. Gjennom både å ha en aktiv språkpolitikk i barnehage og skoleløpet kombinert med kulturtilbud som samisk barneteater og bokbuss, så legger de til rette for møteplasser for å bruke språket. Tradisjonell samisk næringsutøvelse er under sterkt press. Nylig kom det forslag om endringer i sjølaksefisket som rammet ulikt i vår region. Vi ser også at det er tøffere å komme seg inn i det tradisjonelle fiskeriet – noe som er med på å true de livskraftige sjøsamiske samfunnene.  Kommunen har også vært god på å formidle viktigheten av desentraliserte utdanningstilbud. For eksempel at det er lettere å få tilbud gjennom høyskolen på Innlandet enn Universitetet i Tromsø. Fremover vil det være nødvendig med en større involvering og dialog med næringsliv og offentlige institusjoner for å tilby en spisset utdanning for fremtiden. Vi oppfordrer alle til å ta utdanning, men det er også en oppfordring om å flytte vekk fra hjemplassen. Og i løpet av et langt studieløp, så har man etablert seg på nytt en annen plass og hjemplassen er blitt til en feriedestinasjon. Utdanning og påfyll av kompetanse er viktig. Vi må legge til rette for påfyll av kompetanse for våre innbyggere der de bor. Gjennom kompetanseforum Arktis får vi god innsikt i regionens behov. Det kan ikke sies ofte nok: Universitetet må ta en større rolle i å tilby utdanning der folk bor.

Lavangen har vist seg å være en kommune hvor unge gründere tørr å satse. Her fikk jeg møte stolte fagarbeiderne. De var opptatt av å være en lærebedrift, samtidig som å gi unge en vei inn i bransjen gjennom mekkeverksted og praksisplasser. Vi trenger flere fagarbeidere og det må samfunnet tilrettelegge for. Fylkeskommunen sammen med kommuner og næringsliv har gjort vår region best i landet på å formidle læreplasser. 8/10 fikk læreplass ved forrige veiskille. Målet er læreplassgaranti i vår region.

Tjeldsund er en av våre nye kommuner i region som ikke har økt så mye i folketall, men i areal.  Forsvaret i kommunen og i omliggende kommuner skal gjøre formidable investeringer i årene fremover. Det vil være viktig å fremme et godt samarbeid på tvers av kommunegrensene, og stimulere til bo- og blilyst slik at det blir færrest mulig pendlere og flest mulig fastboende. Kommunen peker på utfordringer med å ha nok boliger tilgjengelig, og hvor lite hjelp det er å finne i husbankens låneordninger. Kommunen har utmerket seg med å være årets trafikksikkerhetskommune og har Norges første trafikksikre kulturskole.

Senja har vært godt besøkt av fylkesrådet både på grunn av sjømatnæringene, men også utfordringer og nyåpninger på fylkesveinettet. Utfordringer på fylkesveinettet er Troms og Finnmark godt kjent med da det er et etterslep på over 10 milliarder i vår region. Vi trenger en infrastruktur som skaper forutsigbarhet og forkorter avstand mellom næring og markeder, herunder øst – vest og på tvers av landegrensene i nord. Sjømatøya Senja har en positiv næringsutvikling som fylkeskommunen forsøker å støtte opp under. Finnfjord er en av verdens mest energieffektive produsenter av ferrosilisum. Gjennom samarbeid med UiT har de lykkes med å redusere CO2-utslippene til smelteverket ved bruk av alger. Senja er også et yndet reiselivsmål som fremover vil bli enda bedre knyttet sammen med Tromsø gjennom helårsferge Botnhamn – Brensholmen.

Tromsø, vår største by i Nord Norge. Byen er preget av den pågående pandemien, og særlig reiseliv- og kulturnæringa har store utfordringer. Vi trenger utvikling i Tromsø for å få vekst i hele region. Tromsø står i en boligkrise. For en sykepleier er det bare 16 prosent av eiendommene man har råd til å kjøpe. Kun Oslo har et verre boligmarked i hele landet. Det har utviklet seg slik at bolig ikke lenger er et hjem, men også et yndet investeringsobjekt for de som allerede har mye fra før.   Universitetet skal utdanne våre unge til å kunne leve sine liv og ta arbeid i vår region. Vi er avhengig av et fremtidsrettet universitet som leverer på samfunnsoppdraget.  Det er bekymringsfullt når Tromsø nærmest har stagnert i vekst – ei utvikling som er en markør på at sterkere lut må til for å stoppe sentraliseringen. For nå er Tromsøsuget forbi, folk stikker lengere sør og kommer ikke tilbake.

Kommunene våre gjør det de kan for å demme opp om fraflytning. Men, vi må prate høyt om våre utfordringer. Vi har utfordringer knyttet til at regionen kan utnytte sitt utviklingspotensial. Mangelen på risikovillig egenkapital i tidlig fase er en av de store flaskehalsene for nyinvesteringer og kommersialisering. Det rår en markedssvikt i nord, og store investeringer fremstår som ekstra risikofylt.  Ringvirkningene av sentrale næringer som sjømat og petroleum kan bli større dersom en tilrettelegger for utbygging av den nordnorske leverandørindustrien. Vi trenger å ha en fylkeskommune med utviklingsmidler og få ressurser til å løse demografiutvalgets virkemiddeldugnad.

Troms og Finnmark har alt. Vi har lyset, vi har mørket, vi er et land som spenner fra hav til vidde. Vi har et rikt kulturelt mangfold. Dette er vår styrke, vår arv, vår fremtidstro. Å være rik på mangfold krever mot i brystet og sterke skuldre. Det krever at vi taler vel om hverandre, gir rom for alle. Lever side om side, er stolt og respekter hverandre. Vi må verne og beskytte flokken vår når uretten slår inn. Mobbing, trakassering eller latterliggjøring er ikke greit i vårt samfunn, verken fra barn eller voksne. Dessverre er vi fortsatt vitne til dette. I desember 2020 opplever en ung samisk jente å få nedlatende kommentarer på grunn av at hun var kledd i kofte. Midt på høylys dag skygget fremmedfrykt foran respekten. Vi liker å tro at vi er kommet lengre. Det er fortsatt jobb å gjøre. Vi må gi mer fart på «doarváidál, nok nu». Et trygt samfunn er en bærebjelke for trivsel og utvikling. I slike samfunn har vi nulltoleranse mot rasisme og samehets. Det må skapes et større rom for samtaler om det som er vanskelig.

Strofene fra Arnulf Øverland (1937) fra diktet «du må ikke sove[4]» aktualiseres stadig

(…)Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Fylkesordfører,

vi må love oss selv å aldri glemme Åsta, Johannes, Henrik, Simon, Tina, Gunnar, Steinar og Anders. De var fra Troms og Finnmark. De ble drept på Utøya 22.juli i 2011. Skutt og drept kun fordi de var AUFere. Fordi de trodde på et samfunn med mangfold og toleranse. Ungdommen som mente at mennesker uansett hvor de kom fra, hvilken hudfarge de hadde, eller om de trodde på Gud, Buddah eller Allah, så var man like mye verdt. Ungdommene ble skutt og drept på Utøya. Borte for alltid. Det er fortsatt brutalt og ubegripelig. To av ungdommene var aktive i ungdommens fylkesråd i Troms, og var med på å arbeide fram sjumilssteget som har blitt en modell for involvering av ungdom i politisk arbeid og som har gitt Norge skryt fra FNs barnekomité. Det minner meg om viktigheten av å lytte til våre kloke unge som alltid gir oss kloke innspill i vårt arbeid.

Terrorangrepet 22. juli viste oss hvor farlig høyreekstremt tankegods er. Vi opplever et debattklima som har hardnet til. Flere av de overlevende etter 22. juli har blitt utsatt for hat og trusler når de har ytret seg offentlig. Slik skal det ikke være.

Til sommeren er det 10 år siden en høyreekstrem terrorist tok 77 liv i regjeringskvartalet og på Utøya. 22.juli står igjen som det verste angrepet Norge har opplevd siden krigen. Det paradoksale er at de høyreekstreme kreftene har ikke blitt mindre siden dette; det har blitt verre.  I august 2019 forsøkte en høyreekstrem å gjennomføre et væpnet angrep på en moské i Bærum.

Som fylkesrådsleder ønsker jeg at Troms og Finnmark fylkeskommune markerer at det i 2021 er 10 år siden terrorangrepet mot regjeringskvartalet og Utøya. 10- årsmarkeringen vil være en viktig anledning til å sette fokus på arbeidet mot høyreekstremisme og for demokrati og toleranse. Både i våre videregående skoler og i samfunnet for øvrig.

At det er attraktivt å bo i nord, er avgjørende for at Norge skal ha aktivitet i hele landet og utnytte ressurser fra nord på en bærekraftig og akseptabel måte. I Nord Norge møter Norge verden og her kan vi i størst grad kan påvirke internasjonal utvikling. Geopolitisk bor innbyggerne i Troms og Finnmark i landets viktigste strategiske satsingsområde. Dersom vi som har skoene på her nord ikke kjenner oss igjen i det – da må den nasjonale politikken kjenne sin besøkelsestid. At det bor folk i Troms og Finnmark har et alvorlig sikkerhetspolitisk aspekt ved seg. Stabil bosetning, sterkt næringsliv og levende lokalsamfunn sikrer nasjonal suverenitet og norske interesser. Det er behov for å sikre og bedre den sikkerhetspolitiske dialogen om fremtiden i nordområdene. Troms og Finnmark har en naturlig rolle i dette, og bidrar hver dag gjennom sin dialog og sitt folk-til-folk samarbeidet til å videreføre de gode samtalene på tvers av landegrensene i nord.

Fylkesordfører, det går nå store prosesser nasjonalt som vil prege utviklingen i vår region. Nordområdemeldingen er vedtatt i disse dager. Nasjonal transportplan blir lagt frem på førstkommende fredag. Vi forventer at nordområdemeldinga følges opp og at det bygges i vår region. Vei, rassikring, farleder og jernbane er våre absolutte krav. Gjennom virkemiddeldugnaden regjeringen har invitert til, forventer vi at det følges opp med konkrete verktøy til den fylkeskommunale verktøykassen. Det er vår tur nå!

Til toppen