Kulturlivet overlever ikke på gode intensjoner

Anne Toril Eriksen Balto ved fylkeshuset i Tromsø. - Klikk for stort bildeAnne Toril Eriksen Balto (Sp), fylkesråd for plan, økonomi og kultur. Foto: Lars Åke Andersen/TFFK. – I snart syv måneder har vi klamret oss til håpet om at alt blir bra igjen. Det gjør forhåpentligvis det. Vi må bare passe på at det er noen som kan gi oss gåsehud, tårer, latter, synsopplevelser og lyden av musikk når hverdagen der framme et sted fjerner de begrensninger vi fortsatt må leve i.

Kronikk av Anne Toril Eriksen Balto (Sp), fylkesråd for plan, økonomi og kultur.

Korona har tatt så mye fra oss etter 12. mars. Skolegang og lek i barnehagene. Arbeidsplasser og inntekt. Ferie og utflukt. Gradvis har flere og flere av oss også kjent på et ikke-materielt savn: Møtene mellom mennesker.

Lyden av levende sang og musikk. Synet av kunst. Felleskapet på en festival. Øyeblikk der og da, men som lever i oss for evigheten.

Mangelen på disse fellesopplevelsene rammer hele samfunnet. Vi fikk ikke bli kjent med nye urfolk på Riddu Riddu denne sommeren, og bransjen fikk ikke myldret sammen under Festspillene i Nord-Norge. Allsangen på Midtnattsrocken gikk tusenvis av ungdom glipp av, og stumfilmen ble for alvor stum for Tromsø Internasjonale Filmfestival i år. På samme måte som de store og små øyeblikkene på bygdehus og kulturhus i hele det store Troms og Finnmark. 

Hardest rammes likevel ikke vi publikum. Verst rammes de som lever av å skape disse øyeblikkene for oss. Trubadurene, bandene, kunstnere, kulturarbeidere, lys- og lydfolk, konsert- og festivalarrangører.

De har ikke bare mistet sin skapende arena. De har også mistet sin inntekt - sitt livsgrunnlag. Og nå begynner det å haste med å berge restene av et sterkt og vitalt kulturliv om vi i det hele tatt skal ha et kulturliv å glede oss til på andre sida. Når pandemien på et eller annet tidspunkt gir oss grønt lys for å løse opp på dagens smittevern-nivå, da må kunst og kulturfeltet ikke bare ha klart å holde seg flytende, men være i klar beredskap for å fylle landets scener, gater og torg.

Kunst og kultur er en av de viktigste bærebjelkene i vår sivilisasjon. Her finner vi hele fundamentet for vårt demokrati, verdisyn og vår ytringsfrihet. Kunst og kultur har en viktig samfunnsoppgave i å være budbringer og arena for disse tre grunnprinsippene. Kunst og kultur skal skape engasjement og glede, gi kunnskap og dannelse, utfordre og provosere. Dette er helt sentralt for at vi som samfunn kan bevege oss fremover, skape utvikling, ikke stagnere, ikke gå tilbake.

I de første ukene og månedene var det sterkt og rørende å se hvordan kulturarbeidere av alle slag skapte digitale arenaer. Selv om det ikke var helt som å gå på live konsert eller sitte i en kino- eller teatersal, føltes det godt for en stund å fylles med kunst og kultur igjen, og holde liv i håpet om en gang å komme tilbake til live-formatet. Strømmeformatet passer ikke like godt for alle kunstuttrykkene, og inntektene er mildt sagt uforutsigbare, basert på frivillig donering.

På lang sikt kan verken publikum eller kulturarbeiderne leve på digitale arenaer. De skaper ikke de øyeblikkene og det limstoffet vi som samfunn trenger. Og det skaper i hvert fall ikke det inntektsgrunnlag artistene og arrangørene trenger.

Vi vet nå at pandemien vil prege samfunnet langt inn i 2021, kanskje også 2022. Som ansvarlig fylkesråd for kultur i Troms og Finnmark kan jeg love at vi vil strekke oss lengre enn langt for å bidra til at kultursektoren kommer seg gjennom krisen, og står klar den dagen vi kan møtes igjen med færre og helst ingen restriksjoner. Men fram til da trenger vi hjelp. Oljebransjen fikk hjelp. Reiselivsbransjen fikk hjelp. Fiskeeksportørene fikk hjelp.

Hjelpen til kunst og kulturfeltet kommer nå med ytterligere 900 millioner i en ny stimuleringsordning. Ordningen ser fremover med fokus på aktivitet og produksjon, og må eksistere ved siden av dagens kompensasjonsordning så lenge smittevernsbegrensningene eksisterer.

Jeg stiller meg bak feltets egne høylytte opprop, om at ordningen må innfri noen fundamentale kriterier for å sikre at vi i det hele tatt har et kulturliv å se frem til etter krisen:

  1. Ordningen må rigges med en fleksibilitet som favner et mangfoldig felt av alle typer organisasjonsformer og uforutsigbare økonomier.
  2. Ordningen må rigges for langsiktighet for å ivareta lange produksjonssykluser fra idé til gjennomføring ute i et begrenset publikum, og ikke minst må
  3. Ordningen må ta inn over seg og favne feltets kompleksitet og oppbygging av mange næringskjeder, slik at den umiddelbart bremser den kompetanseflukten vi ser konturene av allerede.

Det er ingen enkel oppgave, men for at alt skal bli bra igjen er det NÅ som gjelder.

Til toppen