Sametingspresident, kjære alle sammen!
Vi er i dag samlet der ordene bor. Meter på meter med tekster og bøker. Det kunne ikke passet bedre. ILO-konvensjonen er en serie bokstaver og ord så sterke at de forandrer liv, holdninger og verdighet. Ordene er så sterke at de gir lys for urfolk i store deler av verden. Men ordene er også så betydningsfulle at de skaper frykt. De skaper frykt hos stater og samfunn som ikke vil behandle urfolks rettigheter i tråd med ordene og med meininga bak orda - i konvensjonen. Det er derfor bare 23 land som har ratifisert konvensjon 169. Det er derfor bare ett land med samisk folk har ratifisert konvensjon 169. Derfor er vi på sterk symbolsk grunn i dag. I det lille store landet som allerede i 1990 tok ordene inn i vår hverdag. Og vi i Troms og Finnmark har fått gå aller fremst.
La meg takke Samerettsgruppa ved UIT Norges arktiske universitet - for initiativet til denne markeringen av at det er 30 år siden ratifikasjonen av ILO-konvensjon 169!
Troms og Finnmark fylkeskommune er en ny, og – om vi får det som vi vil – midlertidig, organisasjon, som igjen bygger på de to tidligere Troms og Finnmark fylkeskommuner. Til sammen har vi solid kompetanse, ressurser og erfaring. Troms og Finnmark fylkeskommune har et parlamentarisk styre, og ledes av et fylkesråd - en «fylkesregjering» som er ansvarlig for drift og utvikling av fylkeskommunen. Tre politiske parti er representert i fylkesrådet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti. Jeg sitter i fylkesrådet som en av fem, har ansvar for utdanning og representerer SV.
Samarbeidspartia som fylkesrådet har gått ut frå, har en politisk plattform kalt «Et sterkt nord». Vår politikk er sterkt forankret i vår historie, felles kulturarv og flerkulturelle særpreg. Fylkeskommunen skal være med i førersetet for å styrke det samiske og det kvenske, herunder språk, kultur og levesett. Troms og Finnmark fylkeskommune skal være en fremoverlent regional samfunnsutvikler.
Vi har ambisjoner om å styrke og videreutvikle fylkeskommunens samarbeid med den samiske og kvenske befolkninga, med samiske og kvenske organisasjoner og med Sametinget. Vi skal arbeide opp mot nasjonale myndigheter for å få flere verktøy og midler til dette arbeidet. Gjennom regionreformen fikk Troms og Finnmark fylkeskommune ansvar for forvaltningen av Nasjonale tilskuddsmidler til kvensk/norskfinsk kultur og fylkesrådet behandler ei sak om prosjektmidler neste uke.
Tittelen på mitt innlegg er ILO-169 som veiviser for Troms og Finnmark fylkeskommune. En av de første oppgavene fylkesrådet går løs på etter sammenslåinga er å utarbeide en samarbeidsavtale med Sametinget. Dette er et arbeid vi går til med stor iver og med solid forankring i vår politiske plattform. Vi starter ikke helt på scratch, da både Troms fylkeskommune og Finnmark fylkeskommune hadde egne samarbeidsavtaler med Sametinget.
Hvorfor nevner jeg disse samarbeidsavtalene? Det er fordi den første avtalen i 2002 mellom Troms fylkeskommune og Sametinget, og tenkingen bak denne, så åpenbart hadde røtter i ILO-konvensjon 169. Det ser man både i dens form, med et eget preamble (fortekst) og med egne artikler, man ser det i valg av tema, og man ser det i avtalens utforming og innhold.
Kanskje aller viktigst ser man det i viljen til iverksetting, etter at partene i samarbeid har gått gjennom hva man har ansvaret for hver for seg og hva man kan få bedre til sammen.
Disse avtalene har vært utrolig viktig for den samepolitiske utviklingen både i Troms og i Finnmark. Uten disse avtalene hadde den samepolitiske utviklingen i denne delen av landet vært annerledes.
Menneskerettighetene og folkerettens instrumenter for vern av urfolk og minoriteter, har relativt mindre verdi om disse ikke brukes i de landene der urfolk bor. Det handler om å ta spranget fra symbolpolitikk til realpolitikk. I Norge er kommuner og fylkeskommuner særdeles viktige for et effektivt urfolksvern og for iverksetting av nasjonal samepolitikk.
Derfor er det så viktig at vi, med utgangspunkt i den situasjonen vi har i dag, makter å identifisere de samepolitiske utfordringene vi har. Sammen med Sametinget, og andre, må vi så omsette det til praktisk politikk som har betydning i hverdagen for samer i Troms og Finnmark. Dette må gjøres med ILO-169 og andre folkerettsinstrumenter som ledestjerne, men der den konkrete utforminga er tilpasset de behov og forutsetninger vi har her. Jeg vil si at vi gjennom disse avtalene oversetter ILO-169 til vår hverdag.
Samtidig er samarbeidsavtalen ikke vårt eneste verktøy. Vi går nå også i gang med arbeidet med ny regional planstrategi, der også samiske forhold må bli en viktig del.
Fylkeskommunen har et spesielt ansvar for folkehelsa i fylket. Folkehelseundersøkelser for Troms og Finnmark viser at én av tre samer i Troms og Finnmark opplever diskriminering, og blant kvener er det én av ti som rapporterer om det samme. Denne kunnskapen må vi bruke i vårt videre arbeid med styrking av helse og levekår i fylket vårt, i tråd med ILO-konvensjon 169, og i tett samarbeid med Sametinget.
Et annet viktig arbeid vi har på gang er Regional plan for reindrift i Troms. Her lages for første gang en regional plan i Norge med et samisk utgangspunkt. Reindriftas behov og interesser skal avveies mot andre interesser. Der dette normalt skjer ut fra andre sektorbehov, enten det dreier seg om landbruk, reiseliv, mineralvirksomhet eller annet, så ser vi det hele ut fra reindriftsperspektiv, der også sumvirkningen av ulike forhold er helt sentralt. Det er et krevende arbeid som ikke er gjort tidligere, men vil, om vi får det til, danne mønster for regional planlegging rundt samiske forhold. Dette er selvsagt ikke mulig uten å se hen til ILO-169 og folkeretten.
I videregående opplæring har vi enkelte ressursskoler som har et særlig ansvar for formidling av samisk kultur og tradisjon, samt et samarbeid med de statlige videregående skolene i Karasjok og i Kautokeino. Fylkesrådet i Troms og Finnmark ønsker å utvide arbeidet gjennom å fremme også sjøsamisk kultur og tradisjoner i den videregående opplæringen i Troms og Finnmark. Lakselv videregående skole vil også få status som ressursskole med særskilt ansvar for formidling fra sjøsamisk kultur og tradisjon. Dette skal skje innenfor det særskilte og oppdaterte ressursskolemandatet som fra før av omfatter Nord-Troms, Kongsbakken og Heggen videregående skoler.
I mars leverte Troms og Finnmark fylkeskommune til forslaget til endringer i sameloven og var opptatt av at konsultasjoner skal sikre at representanter for berørte samiske interesser kommer tidlig inn i prosessene, og at det gis en reell mulighet til å påvirke beslutningen. Formålet med konsultasjonene er å oppnå enighet om foreslåtte tiltak og konsultasjoner må gjennomføres med sikte på dette. Fylkesrådet støttet forslaget til endringer i sameloven og er opptatt av konsultasjonsplikt for stat, kommuner og fylkeskommuner skal fungere i praksis. Kanskje vi kan legge inn konsultasjonsordninger i den nye samarbeidsavtalen mellom Troms og Finnmark fylkeskommune og Sametinget? Dette vil være i tråd med det som er noe av kjernen i ILO-169.
På disse måtene, og mange andre, håper jeg vi vil vise at ILO-169, både i bokstav og i mening, virkelig vil være en veiviser for Troms og Finnmark fylkeskommune.
Takk for oppmerksomheten.