Samisk samarbeid i fokus

En mann i kofte står på en talerstol.  - Klikk for stort bildeFylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap) kunne endelig ønske velkommen til en fysisk samekonferanse etter to år med avlysninger. Foto: Hanne H. Lille/Troms og Finnmark fylkeskommune. – En av de store utfordringene med samepolitikk og urfolkspolitikk er iverksetting, sa fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap) da han ønsket over 100 deltakere velkommen til årets samekonferanse.

Tema for årets konferanse er samarbeidsavtalen mellom Troms og Finnmark fylkeskommune og Sametinget.

Les fylkesrådssaken om samarbeidsavtale mellom Sametinget og Troms og Finnmark fylkeskommune

I sin åpningstale trakk fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap) også fram den dystre situasjonen i Europa, og at det samiske samarbeidet på tvers av landegrensen ser mørk ut for tiden.

Vi er en del av Sápmi og Sápmi en del av Russland som er gått til krig med et av sine naboland. Samarbeidet i nord ser mørkt ut nå, men vi er en del av et folk som vi bryr oss om og som vi har et fellesskap med.

Samekonferansen arrangeres over to dager, 2. og 3. mars, og inneholder en politisk åpningsdel, samt en mer faglig del, hvor man tar pulsen på hva som rører seg i det samiske samfunnet.

Temaer som skal tas opp er utdanning og opplæring, næringer og samfunnsliv, samisk statistikk og analyse, samt samisk kunst og kultur i institusjoner.

Les hele åpningsinnlegget til fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo (Ap) under bildekarusellen.

Her kan du se konferansen i opptak

Sametingspresident, statssekretær, kjære alle sammen!

Verdensbildet har blitt endret over natten. Vi er en del av Sápmi og Sápmi en del av Russland som er gått til krig med et av sine naboland. Samarbeidet i nord ser mørkt ut nå, men vi er en del av et folk som vi bryr oss om og som vi har et fellesskap med. Disse folkene ønsker vi å fortsette samarbeid og samhandling med. Våre tanker går i dag til det Ukrainske folket og til alle som uforskyldt er blitt rammet av denne forferdelige krigshandlingen.

Sápmi kjenner ingen grenser - men samene kjenner på grensene hver dag. Spesielt under Covid-19-pandemien har vi kjent på hverdagshindrene. Statsgrensene er trukket midt i vårt hjem og gjort oss til statsborgere i forskjellige land. Stengte grenser skapte hindre for vår hverdagskontakt, sosiale liv. Det var over natten ikke mulig å reise på jobb eller besøke naboen. Det er spesielt de som bor nært grensene, og de som driver med næring og har familie på begge sider som blir sterkest berørt. Dette var et sterk inngrep i som ikke må skje igjen, vi må finne andre løsninger slik at hverdagen ikke stopper opp for oss som bor og lever i grenseområdet.

Kjære gjester! Velkommen til årets samekonferanse, der den nye samarbeidsavtalen mellom Troms og Finnmark fylkeskommune og Sametinget er bakteppet for utforming av program og invitasjon av foredragsholdere.

Dere som har vært her før vil kjenne igjen inndelingen i en mer politisk åpningsdel, som så går over i mer faglige innlegg, der vi forsøker å ta pulsen på det som rører seg i det samiske samfunnet.

I den politiske delen får vi en kortfattet statusoversikt over det som rører seg i det samiske samfunnet, fra vår side, men ikke minst også fra Sametingets og fra Regjeringens side, og vi får også sett samepolitikken fra et kommunalt ståsted. Jeg er utrolig stolt over at vi rutinemessig får til denne bredden, som en av få arenaer. Når det går bra i samepolitikken så er det fordi vi snakker sammen, vi lytter og vi lærer av hverandre.

De faglige delene av konferansen omhandler språk, utdanning og opplæring, næringer og samfunnsliv, statistikk og analyse, samt samisk kunst og kultur i institusjoner. Disse bidragene representerer bredden i tematikk som vi også finner i den nye samarbeidsavtalen, men innlederne har selvfølgelig stått fritt i utformingene av sine innlegg med basis i de tema vi har ønsket belyst.

Nytt i år er at vi også har innlegg fra private aktører, som Nerstranda kjøpesenter og Protect Sápmi. Dette er viktig fordi samepolitikken aldri vil lykkes dersom det bare er det offentlige som tar del, vi er avhengig av at også private aktører ser nytten, og kanskje også fortjenestemulighetene som ligger i å profilere eller jobbe med samiske saker i sitt virke.

En av de store utfordringene med samepolitikk og urfolkspolitikk er iverksetting. Ting kan se fint ut på det nivået der vi snakker om prinsipper, om konvensjoner og lover, men spørsmålet er jo om ting virker, om det får betydning for samene i demmes liv og hverdag, der de bor, der de arbeider, der de ferdes.

I samarbeidsavtalen har vi uttrykt dette slik i et samfunnsmål;

«Inkludere samisk språk og kultur på flest mulig samfunnsområder, slik at samiske samfunn og næringer har en trygg fremtid.»

Jeg vil også lese opp første avsnitt i avtalen, som jeg synes uttrykker så fint det vi vil:

«Partene vil gjennom denne samarbeidsavtalen forene krefter for å få til en utvikling i Troms og Finnmark, der samiske livsvalg og hverdagsvalg, både individuelt og kollektivt, er en mulig og naturlig del av samfunnsutviklingen, både i samiske lokalsamfunn og i by- og regionsentre.»

Så vet vi at iverksetting av samepolitikken skjer gjennom institusjoner. Derfor vier vi på årets samekonferanse oppmerksomhet mot det som skjer inni boksene, inni institusjonene. Det gjør vi i år på to ulike felt; innenfor videregående opplæring og innenfor kulturinstitusjonene.

Som politikere trenger vi god kjennskap til hva som virker og hva som ikke virker, sånn at vi kan få mer av det som virker og mindre av det som ikke virker.

Utdanningsavdelingen arbeider med høye forventninger til kvaliteten på det tilbudet vi gir elevene i den videregående opplæringen. Det omfatter i alle høyeste grad også samiskopplæringen, som vi har hatt sterk ressursinnsats for de siste fem årene. Som et eksempel har fylkestinget utpekt Lakselv videregående skole til sjøsamisk ressursskole, men hva betyr det for skolen, hvilke erfaringer gjør de seg i den nye rollen?

Innenfor kulturfelter ser vi på erfaringer på å bygge det samiske inn i eksisterende institusjoner, vi ser på hva som skal til for at samiske kultursentra skal ha det bra, og vi ser på utfordringene miljøene i Tromsø har i kampen for nye samiske institusjoner og institusjoner med samisk innhold. Jeg gleder meg til å høre om de ulike erfaringene.

En viktig ting som har skjedd på lovsiden siden sist vi møttes, er at vi endelig har fått på plass konsultasjonsloven, som også gjelder for kommuner og fylkeskommuner, og ikke bare for staten, slik det var for den gamle konsultasjonsavtalen. Denne lovendringen tror jeg vil gjøre en forskjell, men vi har fra kommunal sektor liten erfaring med hvordan vi skal forholde oss til loven, og hvordan loven skal virke ved siden av plan- og bygningsloven. Her må vi lytte til Sametinget og staten, som har erfaringer med konsultasjoner, på godt og vondt, helt siden 2005. Dette er et felt der vi kanskje må ha en helt egen konferanse senere?

I utformingen av samarbeidsavtalen, som har vart i to år, så er det klart at noen områder har vært vanskeligere å oppnå enighet om enn andre. Det har kanskje ikke hjulpet på at Sametinget har visst at de forhandler med en partner som ikke er der om kort tid.

Dette har vi tatt høyde for ved å utforme avtaleteksten på en slik måte at den skal kunne være en god avtale også for de nye fylkene etter oppdeling. Med det mener jeg å si at vi ikke har kastet bort tid. Tvert imot har vi satt en standard, en standard for dybde og bredde i en avtale mellom et urfolksparlament og et regionalt offentlig organ.

Det gjelder også på områder der vi tilsynelatende har grunnleggende ulikt utgangspunkt, slik som i spørsmål om næringsutvikling og det grønne skiftet.

Tilflytting og befolkningsnedgang er en av de største utfordringene for utviklingen i nordområdene og for samiske lokalsamfunn. Partene ser med bekymring på at det startes for få nye bedrifter i regionen, og det skapes for få nye arbeidsplasser i det eksisterende næringslivet. Partene sier i avtalen at vi skal legge til rette for verdiskaping, kunnskapsproduksjon og innovasjon, hvor bruk av regionens natur- og kulturressurser står sentralt for bevaring og utvikling av bolyst, arbeidsplasser og sysselsetning.

Det er et felles mål for partene at Troms og Finnmarks energi- og naturressurser i større grad skal brukes til nærings- og industriutvikling framfor råvareleveranser ut av regionen. Derfor forventer vi at økonomisk aktivitet basert på natur- og kulturressursene i nord skal gi vesentlige og varige ringvirkninger lokalt og regionalt. Vi ønsker derfor et tettere samarbeid om felles satsinger mot nærings- og arbeidsplassutvikling, inkludert eksportrettet virksomhet og leverandørindustri.

 

Vi sier også at vi gjennom tilskuddsordninger, innkjøpsregimer og et aktivt eierskap skal legge til rette for bærekraftig næringsutvikling. Her er det mye som skal fylles med innhold, men jeg vil fremheve at det er første gangen vi tenker at også innkjøpsordninger, eller offentlige anskaffelser, kan ha en samepolitisk dimensjon. Det er også nytt, og viktig, at vi sammen med FeFo skal se nærmere på mulighetene for en fremtidig utbyttefordeling og prinsipper for det. Også samferdsel og infrastruktur er for første gang viet en egen overskrift i avtalen.

For fylkesrådet, og for meg personlig, er det viktig at vi i felleskap klarer å samtale om de tingene som utgjør rammene for gode livsprosjekt her nord. Klarer vi ikke det, har vi forspilt muligheter som politikere og som politiske organ. Det er jo slik at de vanskelige tingene ikke forsvinner fordi vi lar være å snakke sammen om de – for de er der ute i samfunnsdebatten – hver eneste dag.

Derfor er det også viktig at vi gjennom avtalen får frem at «Partene ser at vi gjennom vårt arbeid har et ansvar for å skape et inkluderende debattklima og for å anerkjenne hverandres engasjement med bakgrunn i respektive roller og ansvar.»

For meg har det også vært viktig at avtalen sier noe om vold, mobbing og diskriminering, som er et stort samfunnsproblem, og et folkehelseproblem. Vi vet at folkehelseproblem har en tendens til å dukke opp på budsjettene til offentlige organer, ofte på måter som er sammensatte og utfordrende. Vi har som samfunn ikke råd til å fortsette å ta slike unødvendige utgifter.

Kjære alle sammen! Det er mange flere områder jeg kunne trukket frem i avtalen, som for eksempel at partene vil bidra til å få fortgang i arbeidet med å følge opp gjenstående deler av Samerettsutvalgets forslag for områdene sør for Finnmark eller oppfølging av NOU 2016:18 Hjertespråket.

Jeg tror likevel det viktige er hvordan vi hver dag fremover må ha blikket festet på iverksetting av de tingene vi har blitt enige om i fellesskap og på frivillig basis. Dette gjelder både på det politiske nivå og på det administrative nivå. Det er ikke lite vi skal oppnå i fellesskap, men så er vi også i det området som er tettest befolket av samer. Dette forplikter til en forsterket innsats!

Vår innsats, fylkeskommunens og Sametingets, er likevel avhengig av dere som er her i dag, fra kommunene, fra statsetatene, fra de samiske og norske institusjonene og ikke minst fra de mange sameforeningene på ulike felt. Dere må jobbe sammen med oss og ikke vær redde for å si fra der vi ikke lever opp til den standarden som den nye avtalen mellom fylkeskommunen og Sametinget representerer!

Til toppen